Elizabet Svarstad
kalender Compagnie Contours PhD biografi ballettskole english

PhD

Elizabeth Svarstad har doktorgrad i dansevitenskap og er kjent for sitt arbeid både akademisk og kunstnerisk med tidlig dansehistorie. Hun er utøvende dansekunstner og koreograf og har jobbet med en lang rekke anerkjente ensembler i Norge og internasjonalt. Hun underviser i barokkdans og dansehistorie ved Norges musikkhøgskole, Kunsthøgskolen i Oslo, Universitetet i Stavanger og NTNU.

Svarstad disputerte for graden Philosophiae doctor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i 2018 med doktoravhandlingen «Aqquratesse i alt af Dands og Triin og Opførsel». Dans som sosial dannelse i Norge 1750–1820.

Sammendrag av avhandlingen:

Dans var en viktig del av det sosiale liv i Norge på 1700- og 1800-tallet. Gode ferdigheter i selskapsdans, elegant kroppsholdning og korrekt etikette var uttrykk for dannelse og status. De mest velstående familiene fulgte europeisk selskapskultur, førte et ekstravagant selskapsliv og forlystet seg med dans ved middager, ball og høytidelige anledninger. Behovet for å skille seg fra lavere samfunnslag ga seg uttrykk i innstuderte vaner og manerer, og barn og unge medlemmer av overklassen fikk undervisning i dans og etikette av en dansemester. Denne utdannelsen var ansett som en nødvendig del av de unges dannelse. Danseundervisningen innebar derfor ikke bare den fysiske dansetreningen. Den var også en arena for å lære korrekt oppførsel, opparbeide en god kroppsholdning og forfinede bevegelser også utenom dansen, lære hilsemåter, høflige tiltalemåter og alle dagliglivets og selskapslivets regler for etikette. Dans kan derfor sees som et element i en større kulturell sammenheng, en dannelsesarena der flere adferdsregulerende forhold spiller inn, som for eksempel den tilhørende etikette for selskapslivet og de regler som forventes i gitte situasjoner.

Opplæring i dans og korrekt oppførsel var også en del av utdannelsen ved Militærakademiet i Christiania. Der ble danseundervisningen i tillegg verdsatt som god trening for å mestre de militære øvelser, samt en forbedring av et uskikket bondeaktig vesen til en anstendig måte å bevege seg på. Danseundervisningen har altså hatt et bredere nedslagsfelt en kun overklassekulturen selv om dannelsesidealene var de samme. Dans som del av de unges utdannelse, som omgangsform, som adferdsregulerende og som et fysisk uttrykk for status har vært utgangspunktet for avhandlingens undersøkelser av selskapsdans og dens funksjon som sosial dannelsesarena i Norge i perioden fra 1750 til 1820.

15 dansebøker bevart i norske arkiver utgjør avhandlingens hovedkilder. De inneholder i all hovedsak beskrivelser av kontradanser, men kildematerialet peker også klart mot en menuettpraksis med tilnærmet lik betydning som i Europa på samme tid. Menuettens kvaliteter – klassisk renhet, orden, nøyaktighet, kontroll og eleganse, alt dette som ble sett på som grunnleggende for dannelsen i Europa – var også et ideal for norsk dansepraksis. Dansebøkene inneholder nesten utelukkende kontradanser, men sammenstillingen av kildematerialet viser at menuett og kontradans var viktige på hver sin måte. De to danseformene utfylte hverandre. Opplæring i menuett la grunnlaget for at også kontradansene kunne utføres med god teknikk, kontroll og eleganse.

Den fysiske, ytre formen for dannelse som opplæring i dans tilbyr, har stått i fokus for undersøkelsene av dansens dannende funksjon. Trening i dans og etikette ga anledning til å forme kroppen. Dansebøkene antyder tidens idealer for korrekt adferd, mens andre kilder viser at det ikke nødvendigvis alltid var samsvar mellom praksis og det ideelle. Opplæringen i dans og etikette fungerte også som kontroll og regulering av adferd. Med støtte i datidens legitimering av danseopplæring som adferdsregulerende kan den forstås som disiplinerende i den betydning som for eksempel Norbert Elias og Michel Foucault har ment at kroppslige praksiser er. Den indre intellektuelle selvdannelsen kom til uttrykk gjennom den fysiske utøvelsen av dans, etikette og regulert adferd.

Kildene er undersøkt gjennom en sammenkobling av tre metodiske tilnærminger: hermeneutikk, taus kunnskap og praksisbasert forskning. En slik kobling, basert på teoretikere som for eksempel Knut Kjeldstadli, Hans-Georg Gadamer, Joann McNamara, Jaana Parviainen, Michael Polanyi og Bengt Molanders arbeid, gir anledning til refleksjon rundt hvordan en dansekyndig forsker kan nærme seg historiske kilder for dans og mer bevisst utnytte erfaringer og kunnskap som en fordel i utforskingen av fortidige dansepraksiser.

Det at en forsker med dansekunnskap tillater seg å tre inn i den fortidige dansens kontekst, både ved skrivebordet og gjennom praksis med en nåtidig kropp, kan kaste nytt lys over detaljer ved periodens dansepraksis. Slik har en av ambisjonene med arbeidet vært å bidra til en større bevissthet rundt tolkningsprosesser og danserens/forskerens refleksjoner over hva som aktiviseres i tolkningen.

Avhandlingen viser at kildesituasjonen for dans i Norge i perioden er rikere enn hva som tidligere har vært antatt. Dansebøkene som kildemateriale belyser periodens repertoar i Norge. Når innholdet i dansebøkene sees i lys av internasjonale dansekilder fra samme periode, er det tydelig at den norske praksisen var tett knyttet til den internasjonale dansepraksisen på samme tid. Det viser at overklassen i Norge ønsket kontinentale sosiale og selskapelige omgangsformer. Særlig interessant er funnet av Feuilletnotasjon i en av avhandlingens hovedkilder – et manuskript som inneholder eksempler på notasjon av trinn, øvelser og vendinger som er spesielle også i internasjonal sammenheng.

NTNUs presentasjon av doktorgradsprosjekt laget av Åshild Berg-Tesdal/NTNU.

"Ekte mannfolk danser menuett" Artikkel skrevet av Idun Haugan i Forskningsbladet Gemini om doktorgradsarbeidet og et sensasjonelt funn: https://gemini.no/2017/05/ekte-mannfolk-danser-menuett/


Våren 2015 hadde Elizabeth Svarstad forskningsopphold ved Université Sorbonne, Paris.

Publikasjoner

Svarstad, Elizabeth. 2017. «Aqquratesse i alt af Dands og Trinn og Opførsel».Dans som sosial
dannelse i Norge 1750–1820. Doktoravhandling, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Svarstad, Elizabeth. «Kort Udtog: A Danish Translation of Gottfried Taubert’s Kurtzer Entwurff Der Nutzbarkeit Des Künstlichen Tantz-EXERCITII» (1727). Verlag Frank & Timme (Berlin). Under publisering. Redaktører: Tilden Russell (US), Hanna Walsdorf (Ty), Marie-Thérèse Mourey (Fr).

Svarstad, Elizabeth. «Traces of Dance and Social life: A Dance Book and its Contents». Under publisering (antologi III av prosjektet pArts).

Svarstad, Elizabeth. «Dance and social education in early 19th century Christiania». Under publisering (antologi II av prosjektet pArts, redaktører: professor emerita Randi Selvik og PhD Annabella Skagen, Ringve museum).

Svarstad, Elizabeth. «Thaulow og dansen». I: Sang og dans i det unge Norge. Beskrivelse over en Julehøitid og et Julebal i Gusdals Præstegaard i December 1819. Utgitt med bakgrunnsstoff og kommentarer av Anne Jorunn Kydland, Tone Modalsli, Vigdis Ystad (red.) Med bidrag av Hans Olav Gorset og Elizabeth Svarstd. Oslo: Dreyers forlag, 2017.

Svarstad, Elizabeth og Nygaard, Jon. «A caprice – the summit of Ibsen’s theatrical career». I: Ibsen Studies 2016; vol 16(2) s. 168–185.

Svarstad, Elizabeth. «Transkripsjon av og kommentar til Pierre Jean Laurents dansebok». I: Folkedansforskning i Norden 2017 (40), p. 14–19.

Mæland, Siri; Bakka, Egil; Svarstad, Elizabeth. «Vertikalitet og den franske 1700-talls menuetten». I: Folkedansforskning i Norden 2013 (36) p. 38-46.

Svarstad, Elizabeth. «Verdien av Kunnskap om Dans – i Tid og Rom». I: På Spissen 2013 ;Vol. 1. p. 31-31.

Svarstad, Elizabeth. «Fortjent kongelig påskjønnelse til dansekunstnere». I: På Spissen 2012 ;Vol. 4.

NTNU,Elizabeth Svarstad
pArts